For å skjønne de urimeligheter som rår innen norsk lyrikk i dag, vil jeg postulere et begrep som kan kalles det norske lyrikk-syndrom. Store deler av den offentlighet som beskjeftiger seg med norsk lyrikk lider av dette syndromet , som i stikkord kan festes til lyrikk slik den gjerne oppfattes i norsk radio: dette at lyrikk er følsomme, bristeferdige, patetiske vers fremsagt i et ekstatisk-parodisk toneleie i besvergelsens tegn. At lyrikk er en type botemiddel mot mangelsykdommen lengsel, og at viktigere enn å finne ut hva denne lengsel bunner i er å slå fast at den fins, den fins! lengselen.
For å skjønne de urimeligheter som rår innen norsk lyrikk i dag, vil jeg postulere et begrep som kan kalles det norske lyrikk-syndrom. Store deler av den offentlighet som beskjeftiger seg med norsk lyrikk lider av dette syndromet , som i stikkord kan festes til lyrikk slik den gjerne oppfattes i norsk radio: dette at lyrikk er følsomme, bristeferdige, patetiske vers fremsagt i et ekstatisk-parodisk toneleie i besvergelsens tegn. At lyrikk er en type botemiddel mot mangelsykdommen lengsel, og at viktigere enn å finne ut hva denne lengsel bunner i er å slå fast at den fins, den fins! lengselen.